SlektstreetÆttartréðThe Family Tree

Freyr

Uppsala-guden av vaneætt. Ynglingene bærer navnet hans: kongeleggen — Frøy-tråden i sagaen — teller seg i tradisjonen fra ham.Uppsalagoðið af Vanaætt. Ynglingar bera nafn hans: konungsleggurinn — Freysþráður sögunnar — telur sig í hefðinni frá honum.The Uppsala god of the Vanir. The Ynglings carry his name: the king-line — the saga's Freyr-thread — counts itself in tradition from him.

Freyja

Søsteren hans. Snorre skriver: «Hon kenndi fyrst med Åsum seid» — hun lærte først bort seiden. Seiden — kvinnevisdommen som Frøya først lærte bort — har vi ført videre i serien Blodsarv. Det er sagaens diktning, vevd langs kildenes eget mønster.Systir hans. Snorri skrifar: „Hon kenndi fyrst með Ásum seið" — hún kenndi fyrst seiðinn. Seiðinn — kvennaviskuna sem Freyja kenndi fyrst — höfum við leitt áfram í seríunni Blóðarfi. Það er skáldskapur sögunnar, ofinn eftir mynstri heimildanna sjálfra.His sister. Snorri writes: "She first taught seiðr among the Æsir." The seiðr — the women's wisdom Freyja first taught — we have carried onward in the Blood Legacy series. That is the saga's own weaving, woven along the sources' pattern.

Dronning ÅsaÁsa drottningQueen Åsa

Tatt med makt av kong Gudrød — og hevnet seg: lot ham felle, skjulte det aldri, dro hjem til Agder og oppfostret sønnen Halvdan alene. Sagaens første hevnende mor, dronning i egen rett.Tekin með valdi af Guðröði konungi — og hefndi sín: lét fella hann, leyndi því aldrei, hélt heim til Agða og ól soninn Hálfdan upp ein. Fyrsta hefnandi móðir sögunnar, drottning í eigin rétti.Taken by force by King Gudrød — and avenged herself: had him slain, never hid it, returned to Agder and raised her son Halvdan alone. The saga's first avenging mother, a queen in her own right.

Halvdan Svarte og RagnhildHálfdan svarti og RagnhildurHalvdan the Black and Ragnhild

Dronning Ragnhild drømte at hun dro en torn av serken sin — og tornen vokste til et veldig tre: rødt som blod ved roten, grønt oppover stammen, snøhvitt i grenene, og greinene bredte seg over hele Norge. Treet var ætten som skulle komme av henne. Denne slektens eldste grunnmur er en kvinnes sanndrøm.Ragnhildi drottningu dreymdi að hún tæki þyrni úr serk sínum — og þyrnirinn óx í mikið tré: rautt sem blóð við rótina, grænt upp eftir stofninum, snjóhvítt í greinunum, og limarnar breiddust yfir allan Noreg. Tréð var ættin sem af henni kæmi. Elsti grunnur þessarar ættar er sannspár draumur konu.Queen Ragnhild dreamed she drew a thorn from her shift — and the thorn grew into a mighty tree: blood-red at the root, green up the trunk, snow-white in the branches, and the boughs spread over all of Norway. The tree was the family that would come of her. This line's oldest foundation is a woman's true dream.

Harald HårfagreHaraldur hárfagriHarald Fairhair

Sønn av Halvdan Svarte og Ragnhild — barnet fra drømmen. Norges første konge. Slaget som samlet riket sto i Hafrsfjord — i Rogaland, et steinkast fra øyene der denne sagaen bor. Han satt på Avaldsnes ved Karmsund og hviler ved Haraldshaugen. Rikssamleren levde, hersket og ligger i sagaens eget fylke.Sonur Hálfdanar svarta og Ragnhildar — barnið úr draumnum. Fyrsti konungur Noregs. Orrustan sem sameinaði ríkið stóð í Hafursfirði — í Rogalandi, steinsnar frá eyjunum þar sem þessi saga býr. Hann sat á Avaldsnesi við Karmsund og hvílir við Haraldshaug. Ríkissameinandinn lifði, ríkti og liggur í heimahéraði sögunnar.Son of Halvdan the Black and Ragnhild — the child from the dream. Norway's first king. The battle that united the realm was fought in Hafrsfjord — in Rogaland, a stone's throw from the islands where this saga lives. He ruled from Avaldsnes by Karmsund and rests at Haraldshaugen. The realm-gatherer lived, reigned and lies in the saga's own county.

Snøfrid Svåsedatter — den samiske formorenSnæfríður Svásadóttir — samíska formóðirinSnæfríður Svásadóttir — the Sámi foremother

Datter av Svåse, samenes konge. På Tofte på Dovre bar hun kong Harald et kar fullt av mjød; han tok hånden hennes, «og det var som ild fór gjennom huden hans». Da hun døde satt han over henne i tre år. Linjen til Harald går gjennom henne — den samiske kvinnen er formor til Norges kongerekke, og til denne sagaen.Dóttir Svása, konungs Sama. Á Tofte á Dovre bar hún Haraldi konungi ker fullt mjaðar; hann tók hönd hennar „og var sem eldur færi um hörund hans". Þegar hún dó sat hann yfir henni í þrjú ár. Línan til Haralds rennur í gegnum hana — samíska konan er formóðir norsku konungaraðarinnar, og þessarar sögu.Daughter of Svási, king of the Sámi. At Tofte on Dovre she bore King Harald a vessel full of mead; he took her hand, "and it was as if fire ran through his skin." When she died he sat over her for three years. The line to Harald runs through her — the Sámi woman is foremother of Norway's royal line, and of this saga.

Sigurd Rise

Sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid — kongssønnen som aldri ble konge. Småkonge på Ringerike; gjennom ham, ikke gjennom tronen, renner denne linjen videre.Sonur Haralds hárfagra og Snæfríðar — konungssonurinn sem aldrei varð konungur. Smákonungur á Hringaríki; gegnum hann, ekki gegnum hásætið, rennur þessi lína áfram.Son of Harald Fairhair and Snæfríður — the king's son who never became king. A petty king of Ringerike; through him, not through the throne, this line flows on.

Halvdan Sigurdsson

Sigurd Rises sønn — det stille leddet. Sagaene gir ham knapt en setning, men uten ham brytes kjeden: bestefar til Sigurd Syr.Sonur Sigurðar rísa — hljóðláti liðurinn. Sögurnar gefa honum varla setningu, en án hans slitnar keðjan: afi Sigurðar sýrs.Son of Sigurd Rise — the quiet link. The sagas barely give him a sentence, yet without him the chain breaks: grandfather of Sigurd Syr.

Sigurd Syr og ÅstaSigurður sýr og ÁstaSigurd Syr and Åsta

Småkonge på Ringerike, gift med Åsta Gudbrandsdatter — den mektigste moren i norsk historie: mor til både helgenkongen Olav og Harald Hardråde. To konger, én kvinne.Smákonungur á Hringaríki, kvæntur Ástu Guðbrandsdóttur — voldugustu móður norskrar sögu: móður bæði Ólafs helga og Haralds harðráða. Tveir konungar, ein kona.A petty king of Ringerike, married to Åsta Gudbrandsdatter — the mightiest mother in Norwegian history: mother of both Saint Olav and Harald Hardrada. Two kings, one woman.

Harald HardrådeHaraldur harðráðiHarald Hardrada

Såret på Stiklestad femten år gammel ved halvbroren Olav den helliges side; høvding for væringene i Miklagard; grunnla Oslo; falt ved Stamford Bridge 25. september 1066 — den siste vikingen.Særður á Stiklastöðum fimmtán ára við hlið hálfbróður síns Ólafs helga; foringi Væringja í Miklagarði; stofnaði Osló; féll við Stamford Bridge 25. september 1066 — síðasti víkingurinn.Wounded at Stiklestad at fifteen beside his half-brother Saint Olav; commander of the Varangians in Constantinople; founder of Oslo; fell at Stamford Bridge on 25 September 1066 — the last Viking.

Olav KyrreÓlafur kyrriOlav Kyrre

Hardrådes sønn — «den stille». Tjuesju år med fred, og byen Bergen grunnlagt. Moren var Tora Torbergsdatter av Giske-ætten.Sonur harðráða — „hinn kyrri". Tuttugu og sjö ár friðar, og borgin Björgvin stofnuð. Móðirin var Þóra Þorbergsdóttir af Giske-ætt.Hardrada's son — "the Quiet." Twenty-seven years of peace, and the city of Bergen founded. His mother was Tora Torbergsdatter of the Giske family.

Magnus BerrføttMagnús berfættiMagnus Barefoot

Fikk tilnavnet fordi han kledde seg i kilt etter vesterhavsskikk. Falt i bakhold i Irland 1103 — vesterhavstråden i ætten, hundre og førtifem år før Cecilie druknet i den.Hlaut viðurnefnið af því hann klæddist kilti að vestanhafs sið. Féll í fyrirsát á Írlandi 1103 — vestanhafsþráður ættarinnar, hundrað fjörutíu og fimm árum áður en Cecilie drukknaði í honum.Named for dressing in a kilt after the fashion of the western isles. Fell in an ambush in Ireland in 1103 — the family's western-sea thread, a hundred and forty-five years before Cecilie drowned in it.

Harald GilleHaraldur gilliHarald Gille

Magnus Berrføtts sønn med en irsk kvinne — kom vestfra og beviste sitt farskap ved jernbyrd: gikk barfot over ni gloende plogjern. Myrdet i sengen 1136.Sonur Magnúsar berfætta og írskrar konu — kom vestan um haf og sannaði faðerni sitt með járnburði: gekk berfættur yfir níu glóandi plógjárn. Myrtur í rekkju 1136.Son of Magnus Barefoot and an Irish woman — came from the west and proved his paternity by ordeal: walked barefoot over nine glowing ploughshares. Murdered in his bed in 1136.

Sigurd MunnSigurður munnurSigurd Munn

Harald Gilles sønn med Tora Guttormsdatter. Drept i Bergen av sin egen brors menn — borgerkrigstidens konge, og far til presten som skulle bli den største av dem.Sonur Haralds gilla og Þóru Guttormsdóttur. Drepinn í Björgvin af mönnum bróður síns — konungur borgarastyrjaldaraldar, og faðir prestsins sem átti eftir að verða stærstur þeirra.Son of Harald Gille and Tora Guttormsdatter. Slain in Bergen by his own brother's men — a king of the civil-war age, and father of the priest who would become the greatest of them.

Sverre

Birkebeinerkongen. Presten fra Færøyene som sto fram som Sigurd Munns sønn — og tok en fillete flokk av fattige opprørere, birkebeinerne, kalt slik fordi de var så fattige at de surret never om leggene, og gjorde dem til en kongshær. Fra neversko til krone: ingen reiste seg lavere og nådde høyere. Farskapet ble betvilt i hans egen tid og betviles ennå — det ærligste vi kan si, og vi sier det. Hans saga, den første norske kongesagaen, ble lest høyt for den døende Håkon IV i Kirkwall: sønnesønnen lyttet til farfarens liv.Birkibeinakonungurinn. Presturinn frá Færeyjum sem kvaðst vera sonur Sigurðar munns — og tók tötralegan flokk fátækra uppreisnarmanna, birkibeinana, nefnda svo af því þeir voru svo fátækir að þeir vöfðu birkiberki um leggi sér, og gerði þá að konungsher. Frá næfraskóm til kórónu: enginn reis lægra og náði hærra. Faðernið var véfengt á hans eigin tíð og er véfengt enn — það heiðarlegasta sem hægt er að segja, og við segjum það. Saga hans, fyrsta norska konungasagan, var lesin upphátt fyrir deyjandi Hákon IV í Kirkwall: sonarsonurinn hlustaði á ævi afa síns.The Birkebeiner king. The priest from the Faroes who claimed to be Sigurd Munn's son — and took a ragged band of poor rebels, the Birkebeiners, so named because they were poor enough to wrap birch bark around their legs, and forged them into a royal army. From birch-bark shoes to a crown: no one rose from lower and reached higher. His paternity was doubted in his own time and is doubted still — the most honest thing we can say, and we say it. His saga, the first Norwegian king's saga, was read aloud to the dying Håkon IV at Kirkwall: the grandson listening to his grandfather's life.

Håkon III Sverresson

Sverres sønn — konge i knapt to år før han døde brått, med rykter om gift. Sønnen hans var ennå ikke født da han døde.Sonur Sverris — konungur í tæp tvö ár uns hann dó snögglega, með eitrunarorðrómi. Sonur hans var enn ófæddur þegar hann dó.Sverre's son — king for barely two years before dying suddenly, amid rumours of poison. His own son was not yet born when he died.

Håkon IV Håkonsson

Født etter farens død. Vinteren 1206 bar birkebeinerne kongsbarnet på ski over fjellet i snøstorm for å berge ham fra baglerne — ferden som Birkebeinerrennet minnes den dag i dag: det er DETTE barnet, denne ættens ledd, skiløperne bærer. Moren Inga fra Varteig bar gloende jern i 1218 for å bevise farskapet — og besto. Under ham nådde Norgesveldet sitt største omfang. Han døde i Kirkwall på Orknøyene i 1263. Med datteren hans går linjen ut av sagaene — og inn i arkivene.Fæddur eftir dauða föður síns. Veturinn 1206 báru birkibeinar konungsbarnið á skíðum yfir fjöllin í hríðarbyl til að bjarga honum frá böglum — förin sem Birkebeinerrennet minnist enn þann dag í dag: það er ÞETTA barn, liður þessarar ættar, sem skíðamennirnir bera. Móðirin Inga frá Varteig bar glóandi járn 1218 til að sanna faðernið — og stóðst. Undir honum náði Noregsveldi mestri stærð sinni. Hann dó í Kirkwall á Orkneyjum 1263. Með dóttur hans gengur línan út úr sögunum — og inn í skjalasöfnin.Born after his father's death. In the winter of 1206 the Birkebeiners carried the royal infant on skis across the mountains through a snowstorm to save him from the Baglers — the journey the Birkebeinerrennet ski race commemorates to this day: it is THIS child, a link of this family, that the skiers carry. His mother Inga of Varteig carried glowing iron in 1218 to prove his paternity — and passed. Under him the Norwegian realm reached its greatest extent. He died at Kirkwall in Orkney in 1263. With his daughter, the line steps out of the sagas — and into the archives.

Cecilie Håkonsdatter — den druknede prinsessenCecilie Håkonsdatter — drukknaða prinsessanCecilie Håkonsdatter — the drowned princess

Datter av Håkon IV. Gift først med Gregorius Andresson av Stårheim, så med Harald, konge av Man og Suderøyene. Høsten 1248 gikk skipet deres ned i Dynrøst ved Shetland. Datteren hennes — foreldreløs ved seks år — bar linjen videre alene. Tre uavhengige kilderekker bevitner henne.Dóttir Hákonar IV. Gift fyrst Gregoriusi Andressyni af Stårheim, svo Haraldi konungi Manar og Suðureyja. Haustið 1248 fórst skip þeirra í Dynröst við Hjaltland. Dóttir hennar — munaðarlaus sex ára — bar línuna áfram ein. Þrjár óháðar heimildaraðir vitna um hana.Daughter of Håkon IV. Married first to Gregorius Andresson of Stårheim, then to Harald, King of Man and the Isles. In autumn 1248 their ship went down in Dynröst off Shetland. Her daughter — orphaned at six — carried the line on alone. Three independent chains of sources bear witness to her.

Sigrid, datter av Gregorius og CecilieSigrid, dóttir Gregoriusar og CecilieSigrid, daughter of Gregorius and Cecilie

Navnet Sigrid er bevart i senere tradisjon. Rundt 1260 giftet hun seg med Gaute Erlingsson på Sør-Talgje — og kongeblodet kom til øya der hele denne sagaen hører hjemme.Nafnið Sigrid er varðveitt í síðari hefð. Um 1260 giftist hún Gaute Erlingssyni á Sør-Talgje — og konungsblóðið kom til eyjarinnar þar sem öll þessi saga á heima.The name Sigrid is preserved in later tradition. Around 1260 she married Gaute Erlingsson of Sør-Talgje — and the royal blood came to the island where this whole saga belongs.

Håkon Gauteson på ReveHåkon Gauteson á ReveHåkon Gauteson of Reve

Sønn av Sigrid og Gaute — oldebarn av Håkon IV. Ridder og ombudsmann. Gravsteinen hans ligger den dag i dag i Stavanger domkirke — den eldste og største lesbare middelaldergravsteinen i kirken. Du kan gå inn og se den.Sonur Sigridar og Gaute — langafabarn Hákonar IV. Riddari og umboðsmaður. Legsteinn hans liggur enn þann dag í dag í Stafangursdómkirkju — elsti og stærsti læsilegi miðaldalegsteinn kirkjunnar. Þú getur gengið inn og séð hann.Son of Sigrid and Gaute — great-grandson of Håkon IV. Knight and steward. His gravestone lies to this day in Stavanger Cathedral — the oldest and largest legible medieval gravestone in the church. You can walk in and see it.

Margreta Håkonsdatter

Datter av Håkon på Reve og Holmfrid Erlingsdatter — også kalt Margrete Holmfridsdatter, etter moren. Hennes sønn var Önundur Torsteinsson; hennes sønnedatter fikk mormorens navn: Hólmfríður.Dóttir Håkons á Reve og Holmfrid Erlingsdatter — einnig nefnd Margrete Holmfridsdatter, eftir móður sinni. Sonur hennar var Önundur Torsteinsson; sonardóttir hennar hlaut nafn ömmunnar: Hólmfríður.Daughter of Håkon of Reve and Holmfrid Erlingsdatter — also called Margrete Holmfridsdatter, after her mother. Her son was Önundur Torsteinsson; her granddaughter received the grandmother's name: Hólmfríður.

Önundur Torsteinsson

Sønn av Margreta — i senere tradisjon med Torstein Hallgrimsson, prost ved Apostelkirken i Bergen. Lite er bevart om livet hans, men pergamentet bevarer navnet hans på den vakreste måten som finnes: i datterens navn. Når kongens dombrev fra 1373 skriver «Holmfridar Anondar dottor», er det Önundur som lever i ordet «Anondar». Gjennom ham går kongeblodet til Hólmfríður — Frøy-tråden, ett stille ledd før den møter kvinnevisdommen på Talgje.Sonur Margretu — í síðari hefð með Torsteini Hallgrimssyni, prófasti við Postulakirkjuna í Björgvin. Lítið er varðveitt um ævi hans, en skinnbréfið varðveitir nafn hans á fallegasta hátt sem til er: í nafni dótturinnar. Þegar konunglega dómsbréfið frá 1373 skrifar „Holmfridar Anondar dottor" er það Önundur sem lifir í orðinu „Anondar". Gegnum hann rennur konungsblóðið til Hólmfríðar — Freysþráðurinn, eitt hljóðlátt lið áður en hann mætir kvennaviskunni á Talgje.Son of Margreta — in later tradition with Torstein Hallgrimsson, provost of the Church of the Apostles in Bergen. Little of his life survives, but the parchment preserves his name in the most beautiful way there is: in his daughter's name. When the royal judgment of 1373 writes "Holmfridar Anondar dottor," it is Önundur who lives in the word "Anondar." Through him the royal blood flows to Hólmfríður — the Freyr-thread, one quiet link before it meets the women's wisdom on Talgje.

Hólmfríður Önundardóttir og Ingimundur ÓþyrmissonHólmfríður Önundardóttir og Ingimundur ÓþyrmissonHólmfríður Önundardóttir and Ingimundur Óþyrmisson

Bryllupet i steinkirken på Talgje. Kontrakten ligger fremdeles i Den arnamagnæanske samling i København, med fire segl. Blant brudens eiendeler: ni bøker — og fire horn, ett innfattet i sølv. Kongeblodet kommer til henne gjennom faren Önundur — og i serien Blodsarv lar vi kvinnevisdommens tråd møte det her. I 1373 nevner et kongelig domsbrev henne ved navn: «Holmfridar Anondar dottor».Brúðkaupið í steinkirkjunni á Talgje. Samningurinn liggur enn í Árnasafni í Kaupmannahöfn, með fjórum innsiglum. Meðal eigna brúðarinnar: níu bækur — og fjögur horn, eitt silfurbúið. Konungsblóðið kemur til hennar gegnum föðurinn Önund — og í seríunni Blóðarfi látum við þráð kvennaviskunnar mæta því hér. Árið 1373 nefnir konunglegt dómsbréf hana með nafni: „Holmfridar Anondar dottor".The wedding in the stone church on Talgje. The contract still lies in the Arnamagnaean Collection in Copenhagen, four seals attached. Among the bride's possessions: nine books — and four horns, one mounted in silver. The royal blood comes to her through her father Önundur — and in the Blood Legacy series, we let the thread of women's wisdom meet it here. In 1373 a royal judgment names her: "Holmfridar Anondar dottor."

Guðríður Ingimundardóttir og Vigfús ÍvarssonGuðríður Ingimundardóttir og Vigfús ÍvarssonGuðríður Ingimundardóttir and Vigfús Ívarsson

Datteren deres — kvinnen Bok 1 følger over vinterhavet. Hun giftet seg med Vigfús Ívarsson, hirðstjóri — kongens øverste mann på Island 1389–1413. De bodde på Bessastaðir, gården som i dag er Islands presidentbolig, og 7. oktober 1415 sto familien i Canterbury-katedralen — besøket står i kildene. Fra Guðríður går atten dokumenterte generasjoner ned gjennom Island, bevitnet i Íslendingabók, ledd for ledd.Dóttir þeirra — konan sem bók 1 fylgir yfir vetrarhafið. Hún giftist Vigfúsi Ívarssyni hirðstjóra — æðsta manni konungs á Íslandi 1389–1413. Þau bjuggu á Bessastöðum, bænum sem í dag er forsetasetur Íslands, og 7. október 1415 stóð fjölskyldan í dómkirkjunni í Canterbury — heimsóknin stendur í heimildum. Frá Guðríði ganga átján skjalfestar kynslóðir niður í gegnum Ísland, vottaðar í Íslendingabók, lið fyrir lið.Their daughter — the woman Book 1 follows across the winter sea. She married Vigfús Ívarsson, hirðstjóri — the king's highest officer in Iceland, 1389–1413. They lived at Bessastaðir, the farm that today is Iceland's presidential residence, and on 7 October 1415 the family stood in Canterbury Cathedral — the visit is on record. From Guðríður, eighteen documented generations descend through Iceland, witnessed in Íslendingabók, link by link.

Ívar og Margrét — søsknene som felte en biskopÍvar og Margrét — systkinin sem felldu biskupÍvar and Margrét — the siblings who brought down a bishop

Guðríðurs to barn bærer hver sin linje til María — og historien deres er en av de mest berømte i Islands femtenhundretall. Biskop Jón Gerrekssons sønn fridde til Margrét; hun avviste ham. I raseri red han med biskopens menn mot Kirkjuból for å brenne henne inne. Ívar «hólmur» ble drept idet han forsvarte søsteren sin; Margrét slapp ut av det brennende huset og flyktet nordover. Der avla hun løftet som annalene husker: hun ville gifte seg med den mannen som hevnet broren. Unge Þorvarður Loftsson reiste seg. I 1433 dro han og hans menn biskopen ut av høymessen i Skálholt, bandt ham i en sekk og druknet ham i elven Brúará. 14. oktober 1436 giftet han seg med Margrét. Alt dette står i islandske annaler — og begge tabellene nedenfor begynner i dette søskenparet.Börn Guðríðar tvö bera hvort sína línu til Maríu — og saga þeirra er ein sú frægasta á Íslandi fimmtándu aldar. Sonur Jóns Gerrekssonar biskups bað Margrétar; hún hafnaði honum. Í bræði reið hann með mönnum biskups að Kirkjubóli til að brenna hana inni. Ívar „hólmur" var veginn þar sem hann varði systur sína; Margrét slapp úr brennandi bænum og flúði norður. Þar strengdi hún heitið sem annálarnir muna: hún skyldi giftast þeim manni sem hefndi bróður hennar. Ungur Þorvarður Loftsson reis á fætur. Árið 1433 drógu hann og menn hans biskupinn út úr hámessu í Skálholti, bundu hann í poka og drekktu honum í Brúará. Hinn 14. október 1436 giftist hann Margréti. Allt stendur þetta í íslenskum annálum — og báðar töflurnar hér að neðan hefjast í þessum systkinum.Guðríður's two children each carry a line to María — and their story is one of the most famous of fifteenth-century Iceland. Bishop Jón Gerreksson's son proposed to Margrét; she refused him. Enraged, he rode with the bishop's men to Kirkjuból to burn her alive. Ívar "hólmur" was slain defending his sister; Margrét escaped the burning house and fled north. There she made the vow the annals remember: she would marry the man who avenged her brother. Young Þorvarður Loftsson rose to his feet. In 1433 he and his men dragged the bishop out of high mass at Skálholt, bound him in a sack and drowned him in the river Brúará. On 14 October 1436 he married Margrét. All of it stands in the Icelandic annals — and both tables below begin with this brother and sister.

Det doble blodsbåndetTvöfalda blóðbandiðThe double bond of blood

María nedstammer fra Guðríður gjennom TO av barna hennes: sønnen Ívar «hólmur» — den linjen kommer ned til María gjennom MOREN hennes, Guðríður Guðbjartsdóttir — og datteren Margrét Vigfúsdóttir, hvis linje kommer ned gjennom FAREN hennes, Hjálmar Arnfjörð Magnússon (1943–2022). To grener av samme tre, atskilt i seks hundre år — og gjenforent i ekteskapet til Marías foreldre. Møtepunktet er María selv. Og begge veiene når henne i nøyaktig ATTENDE ledd: samme kvinne, samme generasjon, to blodsveier. Begge linjene står i Íslendingabók, ledd for ledd.María er komin af Guðríði gegnum TVÖ barna hennar: soninn Ívar „hólm" — sú lína berst niður til Maríu gegnum MÓÐUR hennar, Guðríði Guðbjartsdóttur — og dótturina Margréti Vigfúsdóttur, en sú lína berst niður gegnum FÖÐUR hennar, Hjálmar Arnfjörð Magnússon (1943–2022). Tvær greinar af sama tré, aðskildar í sex hundruð ár — og sameinaðar á ný í hjónabandi foreldra Maríu. Fundarstaðurinn er María sjálf. Og báðar leiðirnar ná henni í nákvæmlega ÁTJÁNDA lið: sama kona, sama kynslóð, tvær blóðleiðir. Báðar línurnar standa í Íslendingabók, lið fyrir lið.María descends from Guðríður through TWO of her children: the son Ívar "hólmur" — that line comes down to María through her MOTHER, Guðríður Guðbjartsdóttir — and the daughter Margrét Vigfúsdóttir, whose line comes down through her FATHER, Hjálmar Arnfjörð Magnússon (1943–2022). Two branches of the same tree, parted for six hundred years — and rejoined in the marriage of María's parents. The meeting point is María herself. And both roads reach her in exactly the EIGHTEENTH generation: same woman, same generation, two roads of blood. Both lines stand in Íslendingabók, link by link.

To linjer — samme kvinneTvær línur — sama konanTwo lines — one woman

Biskopens blodBlóð biskupsinsThe Bishop's Blood

Gottskálk «grimmi» Nikulásson, biskop på Hólar (1469–1520) — mannen som islandsk folketro selv, lenge før våre bøker, utpeker som eieren av trolldomsboken Rauðskinna, gravlagt med den på Hólar. Íslendingabók dokumenterer det utrolige: María nedstammer fra ham — og fra datteren hans Kristín Gottskálksdatter — gjennom mormoren sin, María Guðmundsdóttir. I serien Blodsarv er Rauðskinna slektens legebok og Kristín den som fører den hjem; den veven er sagaens. Men blodet er dokumentert: fortellingens motstander og dens voktere er samme ætt — og begge linjene lever i samme kvinne.Gottskálk „grimmi" Nikulásson, biskup á Hólum (1469–1520) — maðurinn sem íslensk þjóðtrú sjálf, löngu á undan bókunum okkar, segir eiganda galdrabókarinnar Rauðskinnu, heygðan með hana á Hólum. Íslendingabók skjalfestir hið ótrúlega: María er komin af honum — og af dóttur hans Kristínu Gottskálksdóttur — gegnum móðurömmu sína, Maríu Guðmundsdóttur. Í seríunni Blóðarfi er Rauðskinna lækningabók ættarinnar og Kristín sú sem færir hana heim; sá vefur er sögunnar. En blóðið er skjalfest: andstæðingur frásagnarinnar og verðir hennar eru sama ætt — og báðar línurnar lifa í sömu konu.Gottskálk "grimmi" Nikulásson, bishop of Hólar (1469–1520) — the man Icelandic folklore itself, long before our books, names as the owner of the sorcery-book Rauðskinna, buried with it at Hólar. Íslendingabók documents the incredible: María descends from him — and from his daughter Kristín Gottskálksdóttir — through her mother's mother, María Guðmundsdóttir. In the Blood Legacy series, Rauðskinna is the family's book of healing and Kristín the one who brings it home; that weave is the saga's. But the blood is documented: the story's adversary and its keepers are one family — and both lines live in the same woman.

María Hrefna

Attende dokumenterte ledd. Grasakone ved Boknafjorden — tilbake i fjorden der Harald samlet riket, der Håkons gravstein ligger i domkirken, der kirken på Talgje ennå står. Hun fant pergamentene. Nå skriver hun sagaen. Og linjen lever videre — i barna og barnebarna hennes.Átjándi skjalfesti liðurinn. Grasakona við Boknafjörð — komin aftur í fjörðinn þar sem Haraldur sameinaði ríkið, þar sem legsteinn Håkons liggur í dómkirkjunni, þar sem kirkjan á Talgje stendur enn. Hún fann skinnbréfin. Nú skrifar hún söguna. Og línan lifir áfram — í börnum hennar og barnabörnum.The eighteenth documented link. A herbwoman on Boknafjorden — back in the fjord where Harald gathered the realm, where Håkon's gravestone lies in the cathedral, where the church on Talgje still stands. She found the parchments. Now she writes the saga. And the line lives on — in her children and grandchildren.